Å gå på fjellet er å vandre mot himmelen.
Foten trør mot det tynne snølaget som dekker veien. Hvert steg vinner høyde. Erling Kopperud er nå ferdig med rekonvalesenstiden etter en kreftoperasjon, påfulgt av et hjerteinfarkt.
40 år som prest, sokneprest og prost fikk en dramatisk avrunding. En stund så det ut til at pensjonsalderen var det siste han skulle rekke. Nå er han tilbake på fjellet som har vært hans personlige mentor gjennom mer enn 20 år.
Stille: Erling Kopperud merker at stillheten på fjellet gjør godt. Han tror Gud gjerne åpenbarer seg for mennesker når de kommer litt bort fra hverdagens støy og jag.
Fjelltoppene Liatårnet og Pyttane, som han akkurat nå er på vei opp mot, kroner en karakteristisk fjellrygg på øykommunen Øygarden, Bergens nabokommune i vest. Den utgjør et midtpunkt i Vesthordland prosti, som Kopperud ledet fra 1999 til sykdomsperioden tvang ham til å pensjonere seg i 2019.
Opp hit har han antageligvis gått mer enn 2.000 ganger, ofte før kontortid. Han har vasset i snø og svettet i morgensol. Men oftest har det vært grått og vått.
Slik gikk også tre av Jesu disipler og samlet høydemeter sammen med læremesteren en dag. Markus-evangeliet, som kommende søndags prekentekst er hentet fra, sier ikke hvilket fjell de går opp til. Tradisjonen sier at det var Tabor, sørøst i det bibelske Galilea. I så fall kom de litt høyere enn Liatårnets 341 meter.
Uansett, der oppe skulle de få se noe som forandret de Jesus-troende for all ettertid. Teksten er gjengitt i de tre synoptiske evangeliene Matteus, Markus og Lukas, og Peter reflekterer over det i sitt andre brev. Noen vil dessuten hevde at Johannes, som var en av de tre disiplene på fjellet, refererer til denne fjellturen i poetiske vendinger når han i starten av sitt evangelium skriver:
«Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.»
At Ordet ble menneske har vært nøkkelen til en stor hemmelighet for kirken. For hva er et menneske? Bare materie som styres av materie? Eller bare ånd i en illusjon av virkelighet? Eller kanskje ånd som holder til i materie? Og i så fall, hvilken av de to bestanddelene, om noen, er evig?
I de første århundrene måtte kirken finne ut av disse spørsmålene i spennet mellom en holistisk jødisk menneskelære, greske ideer om sjelen og nye idéer som vokste frem og truet med å endre evangeliets natur.
Jesus Kristus ble svaret, ikke minst slik disiplene så ham på fjellet. Ikke en verdslig kropp med en hellig ånd på innsiden. Ikke litt Gud og litt menneske. Fullt ut Gud og fullt ut menneske, samtidig. Både kropp og ånd var inkludert i oppstandelsen, som én helhet.
Flittig: Salmer er viktige for Erling Kopperud, som har lagt stor vekt på salmevalget i menighetene der han har vært prest.
Da Peter senere ser tilbake på opplevelsen på fjellet, understreker han at det ikke var noe mystisk eller ekstatisk ved opplevelsen, selv om de så inn i en dypere virkelighet.
De så Moses og Elia og hørte dem snakke med deres Mester. De så Jesus skinnende i forklarelsens lys og de hørte Guds stemme bekrefte hvem Jesus var. Så konkret var det at Peter foreslo å bygge hytter for dem.
For Kopperud har teksten vært viktig i perioder med tvil.
– Det er en dag å komme tilbake til når tvilen synker inn, som den gjør for alle. Det de så og hørte her viste disiplene at det ikke var myter de fulgte, men historiske sannheter, reflekterer han.
Solen har karet seg opp over fjell og isbreer i øst, bare for å stange hodet i det massive skydekket som dekker hele himmelen og som truer med snø. Solstrålene som slynges innover Vestlandet får ekstra styrke mot den mørke himmelen. Lyset skinner i mørket.
På sine morgenturer på fjellet har han for vane å hellige dagen som ligger foran i bønn og Guds ord, som han sier det. Det vil si, bønn, Guds ord og salmevers. For versene sitter løst på tungen, slik det gjerne gjør hos dem som både har gått folkeskolen og tatt vare på arven i voksen alder:
Jesus, lær du meg å bede,
Jesus, lær du meg å tro!
Jesus, gjør til strid meg rede,
Jesus, gi mitt hjerte ro!
Og når jeg i striden trettes,
segner under byrden ned,
la den da så meget lettes
som det tjener til min fred!
Slik siterer han mens han går. Og Kopperud fikk virkelig kjenne på følelsen av å «segne under byrden ned» da han ble diagnostisert med lokalt avansert prostatakreft sommeren 2018. Men det stanset ikke der. To måneder etter kreftoperasjonen, fikk han hjerteinfarkt.
– Hvordan opplevdes dette? Opplevde du at byrden ble lettet så meget som det tjente til din fred, for å sitere salmen?
– Ja, absolutt. Jeg følte meg båret mens det stod på. Jeg var åpen om kreftsykdommen fra første stund og fikk jo mye omsorg og omtanke. Det var underlig, men jeg gikk til kreftoperasjonen uten å bekymre meg. Jeg har mye å takke for. Vi har et fantastisk helsevesen.
Ly: Erling Kopperud har hatt mange påskegudstjenester på toppen av Liatårnet. Ved et tilfelle måtte de søke ly inne i radarstasjonen i bakgrunnen.
Tregrensen, som er lav her ute ved kysten, er tilbakelagt og selve toppen nærmer seg. Hva er det som finnes på fjellet, som gjør det verdt å trosse tyngdekraften så iherdig? Er man nærmere himmelen på mer enn én måte?
Kanskje. Det ser ut til at Jesus er veldig praktisk i sin omgang med naturen. Han bruker naturlige amfi til å tale i, han fletter inn omgivelsene i sine prekener og han begir seg ut i ørkenen for å be og søke Gud.
– Tror du det er en grunn til at han tar disiplene med opp på et fjell, på denne dagen?
– Jeg tror han vil vise sammenhengen han står i, fra Det gamle testamentet. At han er den Messias som Moses og profetene har sagt at skal komme, sier Kopperud og viser til at mange viktige åpenbaringer har forekommet på fjellet.
Det er vanlig å tenke at Moses og Elia står der som representanter for både Moses-tradisjonen og profetene, og at det ikke er uten grunn at Jesus til slutt blir stående igjen alene.
Kopperud viser til mange gammeltestamentlige linjer som møtes i denne hendelsen på fjellet. Salme 2, med setningen «Du er min sønn, jeg har født deg i dag», skal være blant de mest siterte tekstene fra Det gamle testamentet, og den kommer til overflaten i stemmen fra himmelen i søndagens tekst.
Tittelen «Menneskesønnen» som brukes om Jesus i teksten har linjer tilbake til den guddommelige skikkelsen i Daniels bok, som skal få evig makt og herredømme.
Han peker på profeten Natan som forutsier at David skal få en etterkommer som skal få et evig kongedømme, og Abraham som er på nippet til å ofre sin egen sønn.
Han tror apostlene må ha grunnet på mye av dette etter Jesu oppstandelse. Det er ikke helt umulig at de gikk på fjellet mens de gjorde det, slik de hadde lært av sin mester.
Toppen nærmer seg. Her har Kopperud hatt mange påskegudstjenester i det fri, en tradisjon som har stått sterkt i prestegjeldet. En av gudstjenestene ble feiret inne i den kuleformede radarstasjonen som står på toppen og vokter innflygningen til Bergen Lufthavn.
– Et av menighetsmedlemmene jobbet der og hadde nøkkel. Været var så røft og det ble en god løsning, smiler Kopperud.
I sør har skodde, snø og skyer gjort at himmelen har grodd sammen med fjorden som utgjør innseilingen til Bergen fra sør. De mange øyene og holmene ligger som skyer på vannet.
Solen presser seg gjennom et ørlite hull i skylaget og dens nærvær merkes på den ellers kalde fjelltoppen.
Morgensalmene kombinerer det kroppslige og det åndelige, skaperverket og frelsesverket, forteller Kopperud og nøyer seg med siste strofe fra Ingemanns morgensalme «I østen stiger solen opp».
«Du solers sol fra Betlehem!
Ha takk og lov og pris
for hvert et glimt fra lysets hjem
og fra ditt paradis!»
Toppen er nådd. Her er det ingenting som hindrer blikket, som kan vandre så langt det vil på det sentrale Vestlandet. Her finnes også en stillhet, som er karakteristisk for fjelltopper som strekker seg over maurtuene der nede.
– Gud åpenbarer seg gjerne der mennesket er revet litt ut av tidens jag og kav. Det er jo her vi jordmennesker er nærmest himmelen.
Utsikt: Fra toppen av dette fjellet kan Kopperud se hele prostiet som han hadde ansvar for i 20 år. Hit har han kommet mer enn 2.000 ganger, som regel via stier.
Mange kulturer har sine hellige steder på fjellet. De utgjør naturlige samlingspunkt og tiltrekker seg oppmerksomhet med sitt blotte nærvær i landskapet. Jesus understreker i møte med en samaritansk kvinne at det skal komme en tid, som er nå, der det ikke skal være snakk om å tilbe på spesielle fjell, men om å tilbe i ånd og sannhet. Men fjellene kan fortsatt være et godt sted å gjøre nettopp det, mener presten.
– Det er i stillheten at vi kanskje får tak i og grunne på Guds ord. Nettopp ordet grunne, som betyr å holde sammen flere ting, er noe jeg tenker at disiplene gjorde etter Jesu himmelfart. De holdt ting sammen, og da begynner de å finne sammenhengene mellom Jesu liv og Det gamle testamentet.
Å holde sammen ulike tankeretninger og bevegelser har vært sentralt i Kopperuds gjerning som prest, sokneprest og prost.
– Jeg har forsøkt i alt å holde fast ved det disiplene merket der oppe på fjellet, nemlig at når de så opp, så de bare Jesus. Jeg blir aldri lei av å grunne på hemmelighetene ved Jesus-skikkelsen.
Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Der ble han forvandlet for øynene på dem, 3 og klærne hans ble så skinnende hvite at ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite. 4 Elia viste seg for dem sammen med Moses, og de snakket med Jesus. 5 Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Rabbi, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» 6 Han visste ikke hva han skulle si, for de ble grepet av stor frykt. 7 Da kom det en sky og skygget over dem, og det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!» 8 Og med ett, da de så seg omkring, så de ingen annen enn Jesus; bare han var hos dem.
9 På veien ned fra fjellet påla han dem at de ikke skulle fortelle noen hva de hadde sett, før Menneskesønnen var stått opp fra de døde. 10 De tok til seg dette ordet, og de diskuterte seg imellom hva det er å stå opp fra de døde. 11 Og de spurte ham: «Hvorfor sier de skriftlærde at Elia først må komme?» 12 Han svarte: «Elia kommer først og setter alt i rette stand. Men hvordan kan det da stå skrevet om Menneskesønnen at han skal lide mye og bli foraktet? 13 Jo, jeg sier dere: Elia er allerede kommet, og de gjorde med ham som de ville, slik det står skrevet om ham.»
