Dødens dag

Anne Gro Christensen (68) går gjennom Hønefoss, byen som har vært hennes hjem hele livet. Hun har vært journalist for lokalavisen i mange år, og kjenner de fleste hun møter. 

Foran en gulmalt forretning stopper hun opp. Støpt ned i fortauet foran inngangsdøren er åtte, blankpolerte snublesteiner. 

Åtte navn, alle med etternavnet Scharff bak. De har vært døde i mange år, men for Anne Gro er de høyst levende. 

Hun ser dem for seg i forretningen, i parken og i nabohuset hvor hun vokste opp. 

– De er min jødiske familie. Jeg føler meg nesten i slekt med dem, det er helt rart, sier hun.

Da snublesteinene ble satt ned i 2014 sto hun der med en klump i halsen. 

– Jeg tenkte at endelig har de et sted hvor de blir husket.

Scharff-huset

Familien Scharff var den eneste jødiske familien i Hønefoss. Alle kjente Alexander og Gitel og deres fem barn: Cecilie, Jakob, Julius, Herman og Jessy. 

Det hvite huset hvor de bodde er fortsatt kjent som Scharff-huset blant lokalbefolkningen.

– Det kommer alltid til å være Scharff-huset, sier en mann Anne Gro går forbi. 

Hun er på vei opp til «Hauen» der familien Scharff og familien Christensen bodde ved siden av hverandre i 28 år. 

Anne Gro vokste opp til faren Pers historier om familien som alltid hadde vært fem meter unna, helt til de forsvant og ingen visste hvor de var. 

– Det ble nesten som en god-natt-historie for meg. Jeg ville vite mer, men det kom i bruddstykker og stoppet en stund. Jeg tror det ble for tungt for pappa å snakke om, sier Anne Gro. 

De to familiene var ikke bare naboer, men gode venner. Da Gitel kom til Per en høstdag i 1942 for å be om hjelp, svarte han ja. 

– Før familien ble arrestert spurte hun om han kunne ta vare på noen ting for dem til de kom tilbake, sier Anne Gro.

Per tar i mot bankbøker, fødselsattester og andre dokumenter som han gjemmer på loftet. Familiens sølvtøy og messinglysestakene som tennes på sabbaten blir gravd ned under epletreet i hagen. Planen er at familien Scharff skal hente alt når krigen er over.

Alt dette vet Anne Gro fordi hun siden 1990-tallet har forsøkt å finne ut mest mulig om familien Scharff. Intervjuer, brev, arkiver og registre har blitt gjennomsøkt for spor etter dem og hva som skjedde før de forsvant fra Hønefoss i 1942. 

– Da pappa døde i 1977 ble det lagt lokk på historiene, og jeg la det litt til side. Jeg vet ikke hvorfor, jeg tror det ble for vanskelig og det var ingen jeg kunne spørre lenger, sier hun. 

Hun hadde ikke tenkt på historiene fra barndommen på lenge, og levde en travel hverdag som journalist og mor til to. Men i 1997 fant hun et postkort på loftet. Det lå gjemt i en papirsekk med gamle brev og bilder. Det var fra Gitel Scharff til faren Per, datert 24. mai 1945:

«Kjære Per. Jeg var rørt til tårer over det kjære brev. Vi som har bodd ved siden av hverandre i nesten 28 år med min kjære familie. Du er den eneste foreløpig som jeg kan helt ut stole på før jeg får mine kjære tilbake igjen. Jeg kan ikke få sagt i ord hvor stor en sorg jeg bærer. Men jeg ber i mitt hjerte og håper at Gud vil hjelpe meg. Min sorg er ubeskrivelig, men jeg håper du forstår meg. Tenk på Jakob og all den deilige musikk som vi ikke hører mer og tenkt på min vakre Jessinke, mine deilige unger, Bjørn, Idar, Julius, Arne, Lisa og min elskede gode mann, alle er borte fra meg»
skriver Gitel.

Hun er på sykehuset i Tønsberg hvor hun har vært siden hun ble innlagt i 1942, legene beskytter henne fra å bli deportert ved å si at hun er dødssyk. Men hvor resten av familien er, aner hun ikke. Hun har fått vite av de ansatte ved sykehuset at familiens hus på Hønefoss er blitt solgt.

«Vil du være så elskverdig og snakke med ordføreren om det hele. Jeg håper myndighetene vil ta seg av det. Svar meg så snart du vet noe mere og hvis du skulle høre noe som helst fra mine så la meg endelig straks høre om det. Hjertelig og særlig hilsen til dere alle og jeg ønsker dere alt godt».  

–  Det ble utrolig sterkt. Alt kom tilbake igjen, sier Anne Gro. 

Hun holder postkortet i hendene. Denne tette skriften har ikke falmet med årene og kan fortsatt leses. Det skulle ta mange år, men i 2012 publiserte 68-åringen en bok om sin jødiske familie. 

– Jeg bestemte meg for at jeg var nødt å fortelle historien videre, sier hun. 

Men det var ikke enkelt. Nazistenes formål var å utslette det jødiske folk og alle spor av deres eksistens. Det gjaldt også familien Scharff. 

Gjennom vitner og dokumenter har Anne Gro satt sammen hva som skjedde den siste dagen de ble sett i Hønefoss. 

November 1942

Det nærmer seg vinter da politiet i Hønefoss får et telegram fra Statspolitiet i Oslo. Der står det at «samtlige av jødiske personer uansett alder og kjønn» skal pågripes og transporteres til politikammeret på Majorstuen. Den samme meldingen sendes ut til politikammer over hele Norge. 

I Hønefoss bor det bare én jødisk familie, familien Scharff. Det er bare timer til tidsfristen. Jødiske menn over hele Norge ble arrestert en måned før, så i Hønefoss gjenstår bare kvinner og barn. 

Gitel og Alexanders svigerdatter, Lisa Lea, har vært alene i leiligheten siden mannen Julius ble sendt til Berg fangeleir. De har to små gutter Bjørn (2) og Idar (5 mnd) som ble vist frem til hele Hønefoss da de ble født av stolte besteforeldre og foreldre. 

«Vi er friske og meget lykkelig sammen. Barna har blitt noen små skjønnheter kan du tro. Begge har samme hårfarven og øyenfarven. Håret er mørkt, mørke brun og øynene er helt brunsvarte. Men så har de også pene foreldre!»
‍skriver Julius i et brev i februar. 

Det har gått mange uker siden Bjørn og Idar så pappa, bestefar og sine onkler. Snart skal de gjenforenes. Instruksen i telegrammet fra politiet er at kvinner og barn skal pakke for fire dager. 

På formiddagen 26. november kjører en svart bil opp foran huset til Julius og Lisa Lea. En 10 år gammel jente som leker i nærheten, ser at to menn går inn og blir borte lenge. Til slutt kommer de ut igjen bærende på to små gutter med krøllete hår og mørke øyne. De er tullet inn i ullpledd. 

Da Anne Gro gjør undersøkelser til boken, møter hun på flere personer som fortsatt husker dem. Noen bodde i underetasjen da familien ble arrestert, noen passet de to små guttene før de forsvant.

– De var to nydelige små gutter. Jeg glemmer dem aldri. 

Turen fra Hønefoss til hovedstaden tar litt over en time. 

Da familien Scharff kommer frem ligger det tyske skipet «Donau» ved kaien og venter. 

1. desember 1942

«Last: jøder» står det i bryggejournalen fra Havnevesenet 26. november. Neste steg på reisen er tog gjennom Polen i godsvogner som ikke er ment for mennesker, men for dyr.

1.desember ruller vognene inn på en lasteperrong som senere skal bli kjent som «jøderampen». Holocaust-overlevende Samuel Steinmann minnes at det står et skilt ved perrongen med ordet «Auschwitz».

 Det er en ukjent plass for de 532 jødene fra Norge.

–  Det var tyske SS-offiserer med gjøende schæferhunder som kom og åpnet dørene, sa Samuel Steinmann til NRK i 2013. I dokumentaren «Trikken til Auschwitz» beskriver han de første minuttene i dødsleiren. 

Han er en av de få som levde lenge nok til å beskrive hva han opplevde, så og hørte. 

Da dørene på godstogene åpnes, er det første gang de kan puste frisk luft på flere dager, men det er en kvalm og fremmed stank i luften. Alle de norske jødene, deriblant familien Scharff, samles i to grupper på perrongen. 

Menn på en side, kvinner og barn på den andre. Hundene bjeffer på dem. Det er sent på kvelden og for lengst over leggetiden til mange av barna i gruppen, blant annet lille Bjørn og Idar Scharff.

I flomlys blir de nyankomne bedt om å gå til soldatene ved enden av perrongen. Alle koffertene blir lagt igjen i en stor haug. 

Overleveringsbekreftelsen er skrevet på tysk og datert 1. desember:

«Overlevering av 532 norske jøder bekreftes herved», signert overkommandanten i SS. 

Tidsvitner har skildret hvordan kvinner, barn og eldre blir lastet opp på store lastebiler. De resterende 186 mennene, blant dem Julius og Jakob Schraff, må marsjere til leiren. 

Der blir deres navn byttet ut med nummer. I en mail til Dagen oppgir forskningssenteret i Auschwitz at de norske jødene får nummer fra 79064 til 79249. 

Det er siste gang Julius ser sin kone, søster, bror og to sønner.

Lastebilen med 346 kvinner, barn og eldre kjører bare noen hundre meter. På en grusvei i mørket stopper den og alle blir bedt om å gå inn i en brakke for å kle av seg. 

Trolig hjelper Lisa Lea eller noen andre i familien sine to små gutter. 

Deretter løper alle nakne til en bygning i betong hvor de blir fortalt at de skal dusje. Klimavakten ved Meteorologisk institutt antar at det var 4 minusgrader i dødsleiren den dagen. 

Overkommandanten i Auschwitz, Rudolf Höss, sa i sin vitneforklaring at mange mødre som kom til Auschwitz innså på forhånd hva som kom til å skje. Likevel klarte de å leke med barna sine så de ikke skulle bli redde. 

«En kvinne henvendte seg til meg da hun gikk forbi, og pekte på sine fire barn som omhørlig hjalp de minste barna over den krunglete veien, mens hun hvisket: «Hvordan kan du få deg til å drepe så vakre, uskyldige barn? Har du i det hele tatt et hjerte?», skriver Höss i sin selvbiografi. 

Hva de norske jødene tenkte mens de ventet på at vannet skulle renne ned over dem, er det ingen som vet. 

I stedet for vann kastet en lege iført gassmaske bokser med Zyklon B gjennom en luke i taket. Et stoff Höss omhyggelig hadde valgt og testet til akkurat dette formålet. 

I nærheten blir en lastebil startet for å overdøve skrikene. Det tar 15-20 minutter før de stopper.

Over 300 andre nordmenn får samme dødsdato som familien Scharff,
1. desember 1942. Det er dagen under krigen hvor Norge mister flest liv.

Bjørn og Idar blir bare 5 måneder og 2 år gamle. Deres far Julius lever bare i noen uker til. I et politiavhør fra oktober 1945 forteller en overlevende fra Auschwitz hva han fikk vite om familien Scharff sin skjebne mens han var i dødsleiren. Informasjonen stammet fra en medfange som hadde vært sammen med familien hele veien til leiren.

«Ved ankomsten dit ble Alexander Scharff, Hermann Scharff, Jessy Scharff og Lisa Scharff samt sistnevntes 2 små barn sendt direkte i gasskammeret, mens derimot Jacob og Julius Scharff ble ført til leiren og registrert. En tid senere ble Jacob under veiarbeid skadet i den ene foten og ble innlagt på evier. To dager senere kom han i selection og ble forgasset i kammeret. Julius Scharff ble sultet ihjel i leiren».  

‍Når julen er omme og våren kommer lever bare rundt 25 av de jødene som ble deportert med «Donau».

– De skulle ikke bare drepes, de skulle også forsvinne. Derfor er dødsdatoen veldig viktig. Når man ikke har en dødsdato blir folk bare borte og det kan lettere benektes, sier Espen Søbye.

Han er seniorrådgiver i SSB og har jobbet med andre verdenskrig i mange år.

– De skulle forsvinne, både som levende og døde.

Razzia i Hønefoss 

I Hønefoss flommer ryktene om hva som har skjedd. 

– Pappaen min og flere andre trodde de var ført til en flyktningleir et sted i Europa og skulle være der i et eget jødisk samfunn, sier Anne Gro.

Når hun er tolv år, får de i oppgave på skolen å skrive en stil om krigens dager basert på foreldre og besteforeldre sine fortellinger.  

– Den dagen fortalte pappa meg om razziaen i Hønefoss i 1944. Da kom soldater inn på loftet hvor alle Scharff-familiens papirer lå, sier hun.

På det tidpunktet har ingen hørt fra den jødiske familien på to år. 

Messinglysestakene er fortsatt gjemt under epletreet i hagen til familien Christensen og dokumentene på loftslemmen. Per og foreldrene er hjemme og venter da tunge, svarte støvler kommer inn døren. Soldatene klatrer opp loftstrappen og lyser inn i det mørke rommet.

– Pappa visste at den som skjulte ting for jøder ville bli arrestert eller drept, sier Anne Gro.

Men de ser ikke de jødiske dokumentene med Scharff-familiens navn på. Papirer som beviser at de ble født, gift, og eier huset ved siden av. 

– Hadde de funnet det hadde jeg ikke sittet her i dag, sier Anne Gro alvorlig.

Hun blir blank i øynene da hun beskriver sin far. Han var en varm, kunnskapsrik og empatisk person.

– Han var opptatt av at alle skulle ha det bra. Jeg er veldig glad han tok sjansen på å gjemme de tingene selv om han visste hva han utsatte seg for. Det hadde ikke vært mulig å fortelle historien hvis ikke, sier Anne Gro. 

Det gnagde på Per i alle årene etter om det var mer han kunne gjort for familien som han var så glad i. 

– Han skulle ønske han visste, så han kunne advart dem eller gjort noe mer. Men han visste ikke, sier Anne Gro. 

Selv innser hun sannheten om familien i historiene da hun blir eldre. 

– Da begynte det å gå opp for meg hva det egentlig handlet om. 

Blåse ut lys 

82 år senere er dødsleiren Auschwitz-Birkenau, hvor over en million mennesker ble drept, blitt et museum. 

Anne Gro har vært der tre ganger for å se stedet hvor Scharff-familien mistet livet. 

– Av og til ser jeg for meg at de begir seg inn i det rommet hvor dusjene er. Tankene mine stopper inne i det rommet, sier Anne Gro. 

Når hun går på utstillingene lurer hun på hvilke kofferter og hvilke klær som tilhørte Alexander, Julius eller Lisa Lea.  

– Når jeg ser glassmonter med en hvit, liten blondeskjorte er jeg sikker på at det hadde vært Bjørn eller Idar sin, sier hun.  

Bjørn og Idar fra Hønefoss er trolig blant de yngste fra Norge som ble drept 1. desember.

Da gasskammeret ble åpnet ble de 346 norske jødene brent på en slette under åpen himmel fordi krematoriet var i uorden. Det kommer frem i dokumentaren om Samuel Steinmann. 

Nøyaktig tre måneder senere kommer siste transport med jøder fra Norge frem. Da er massedrap i Auschwitz-Birkenau blitt enda mer industrialisert. Ifølge Auschwitz-museet ble det mellom mars og juni 1943 satt opp fire krematorium med tilhørende gasskammer i dødsleiren.

I Norge fortsetter Gitel å håpe og lengte etter familien sin. Naboen Per er ikke den eneste hun sender brev til. Hun finner også mye trøst hos sin eldste datter Cecilie, hun giftet seg før krigen startet og flyttet til København med mannen Helge. Der bor de sammen med sønnen Ulf. 

«Mitt største ønske håper jeg en gang vil gå i oppfyllelse at vi må få se alle våre kjære igjen. Da tror jeg at mitt hjerte vil bli helt bra. Men foreløpig vet vi ingenting og hører intet»
skriver Gitel i 1943.

Cecilie er den eneste igjen av hennes fem barn. Men det vet ingen av dem ennå.

Randi 

I juli 1943 kommer en stor nyhet i posten til Gitel. Hun har fått et nytt barnebarn, Ulf har blitt storebror til en liten jente som skal hete Randi. Gitel gleder seg over det nye barnebarnet som har kommet til verden:

‍

«Min største glede er når jeg får deres brever, men enda større ble gleden hvis jeg fikk en liten hilsen fra noen som ser de andre. Jeg studerer hele tiden på hvordan jeg skulle få noen livstegn, men jeg kommer ikke til noe resultat. Håper det snart blir fred i verden...Så vil jeg be min deilige solskinnsunge Ulf om at han må passe godt på sin deilige mamma og liten Randi. Og be Randi fra meg at hun skal be for hennes fettere Bjørn og Idar og for hennes alle kjære som er borte. Be sammen med henne til Gud hvor bønner fra små barn høres»
skriver hun. 

Randi er 77 år i dag og snakker med Dagen på telefon fra Australia. Hun husker ikke krigsårene, eller familiens flukt fra København til Sverige da hun var noen måneder gammel. 

Men hun minnes Gitel som flyttet til Danmark for å bo hos dem etter krigen. Hun var ikke som de andre bestemødrene. 

– Hun snakket annerledes, en miks av russisk og norsk aksent, og oppførte seg annerledes. Alle visste hvem min bestemor var, men ingen visste hvorfor hun var slik, sier Randi.

I barndommen fortalte Gitel henne om Hønefoss og livet i det hvite huset.

– Det var fantastisk. Hun fortalte om den friske luften, den store fossen og trærne mot fjellet som man kunne høre rasle om kveldene, sier hun.

Randis mor Cecilie orket aldri dra tilbake til det hvite huset, men Gitel gjorde det da krigen var over. 

Hun skal hente lysestakene, sølvtøyet og dokumentene som naboen Per har tatt vare på, i tillegg til eiendeler som politiet har fått tilbake fra auksjon. Det er ikke mye igjen i følge et telegram til Landssvikeravdelingen fra Per Christensen:

Tingene som er igjen og messingslysestakene under epletreet blir med til København og den lille leiligheten hvor Randi vokste opp. Hun husker at bestemoren hadde flere bilder på rommet sitt som hun snakket til og gråt foran hver kveld. Spesielt i desember. 

– Men jeg visste ikke hvorfor. Jeg visste ikke at de var døde, sier Randi.

Hun tror hun var 14 eller 15 da hun innså sannheten om hva som hadde skjedd med hennes bestefar, tanter, onkler og fettere. 

– Men det er vanskelig å velge en dag hvor jeg innså at ting ikke var som det skulle ha vært. Hele livet mitt var ikke som det skulle ha vært, sier Randi. 

Moren Cecilie snakket sjeldent om familien hun hadde mistet, men Randi overhørte av og til Gitel og henne snakke om Hønefoss på jiddish, et språk verken hun eller broren forsto. 

– Jeg var mer en mor for mamma enn hun var for meg. Hun var en nydelig person og vi var veldig nære, men hun mistet mye av personligheten sin under krigen. Da hun hørte om familien sin mistet hun stemmen sin helt en stund, sier Randi.

Da Gitel flytter for seg selv kjører Randi for å hente henne hver dag slik at hun kan være på besøk i noen timer. 

– Vi var veldig viktige for henne.

Noen år senere får Randi høre om Anne Gro fra Hønefoss som har engasjert seg sånn og prøvd å finne ut av hva som skjedde med hennes familie. Hun bestemmer seg for å ringe henne. Det blir starten på et nært vennskap. 

– Da hun ringte ble jeg helt varm inni meg. Det var akkurat som vi hadde kjent hverandre bestandig, sier Anne Gro.

Hun fortalte Randi om at Scharff-huset fortsatt sto, og forretningen, snublesteinene og bautaen i parken hvor alle navnene var risset inn.

– Hun visste ikke at det fantes så mange minner etter dem, sier Anne Gro. 

Randi og mannen bestemmer seg for å komme til Hønefoss for å se.

– Det var sterkt. Veldig sterkt, minnes Randi. 

Hun sier historiene om dem som ble drept under Holocaust lever med oss hele tiden. 

Etter turen til Hønefoss drar Randi tilbake til Sydney, hvor hun bor med sine barn og barnebarn. Snart er det sabbat igjen. 

På bordet står to messinglysestaker og brenner.